Den siste spikeren i kista for folkehøgskolene?

Formålsparagrafen – kun en visjon?

Da vi fikk ny folkehøgskolelov i 2025 var det mange som var redde for at denne skulle ramme inn folkehøgskolene og begrense friheten vi har hatt i skoleslaget i 150 år. Selv var jeg mer positivt stemt, fordi jeg trodde det ville plassere oss stødigere inn i Kunnskapsdepartementets portefølje. For:

«Folkehøgskolen skal fremme allmenndanning, folkelig opplysning, aktivt medborgerskap og menneskeverd. Folkehøgskolen skal bidra til mangfold og være åpen for alle. Den enkelte folkehøgskole har ansvar for å fastsette sitt verdigrunnlag innenfor denne rammen.»

Med en slik formålsparagraf, så trodde jeg oppriktig at vi skulle synliggjøres som mer relevante enn noen sinne, og endelig få kred for den jobben som gjøres med vår Grundtvigske og dialogbaserte pedagogikk i møte med unge voksne.

Men der fikk dessverre skeptikerne rett.

Med ny lov ser det ut til at et skoleslag, som har fått syslet med disse viktige tingene, nå har blitt en oppsiktsvekkende ny mulighet til innsparing i budsjettarbeidet.

For trenger vi egentligfolkehøgskolene, Jens Stoltenberg?

Støre og Stoltenberg i teori og praksis

I en tid hvor demokratiet er truet fra dype, mørke og hatefulle nettsamfunn, maktsyke statsledere og mennesker med forakt for kunnskap.

I en tid hvor ensomheten er den største helseutfordringen vår.

I en tid hvor fryktkulturen har spredt seg som en ny pest og hvor polariseringen stadig øker.

Er svaret virkelig færre folkehøgskoler?

Statsminister Jonas Gahr Støre har trukket fram sosialkapital – altså tillit, nettverk og relasjoner mellom mennesker – som den viktigste ressursen et samfunn har for å løse store oppgaver. Det er nøyaktig dette Folkehøgskolene leverer på!

Brølet som nå kommer fra folkehøgskolelandskapet handler ikke primært om 98 millioner kroner spart, hvor elever som søker folkehøgskoler nå skal betale regninga.

Selv om det er en usosial og kjip omfordeling.  

Det handler om at det samtidig er foreslått å endre den statlige finansieringsordninga slik at små og mellomstore skoler ikke får smådriftsfordeler. Altså er både elevinnbetalinga og den statlige finansieringa, begge våre økonomiske bein, truet på samme tid.  

Dette handler om at vi nå er presset fra flere kanter og at det helt ærlig oppleves som om noen vil oss til livs.

Det handler om en systematisk utradering av folkehøgskoleslaget de siste årene.

Først tok de kortkursene våre(2021)
men jeg brydde meg ikke –
for jeg gikk ikke på kortkurs.

Deretter endret de knekkpunktet(2026),
men jeg brydde meg ikke –
for jeg var ikke rammet av statlig finansiering.

Så tar de poengene (2028/29),
men jeg brydde meg ikke –
for jeg skal ikke på folkehøgskole.

Til slutt vil de redusere stipendandelen (2027).
Og da er det ingen igjen som vil søke folkehøgskole.

(Fritt etter diktet «Likegyldighet» av Martin Niemöller)

Kulturarv i fritt fall

Så er det sånn, at hvis elevene slutter å søke seg til folkehøgskole på bakgrunn av økonomi, så vil vi miste det umistelige: en 150 år gammel kulturinstitusjon, som danskene nå søker om UNESCO verdensarvstatus for, mens vi i Norge legges under hælen i en sakte dødskamp for det et siste åndedrett.

Våre økonomer i Folkehøgskolerådet har stipulert utfallet av de to sakene som nå er nevnt i budsjettforslaget. Det er dystre tall:

En reduksjon på 10% av elevmassen grunnet stipendsaken, samt fjerning av knekkpunkt i statsstøtten, vil bety at 18 skoler står i direkte fare for nedleggelse. Øker vi reduksjonen til 30% nedgang i elevtallet, vil dette kunne ramme 41 skoler. Det er de små- og mellomstore skolene rundt om i distriktene som ikke overlever. Det er mange lokalmiljø som rammes.

Dette betyr at mangfoldet i folkehøgskolelandskapet blir dårligere, at mangfoldet av elever som søker seg til folkehøgskoler blir dårligere og at folkehøgskolen slik den har vært rigget i Norge disse 150 årene ikke lenger vil være til å kjenne igjen. Da må formålsparagrafen endres!

At vår største trussel nå er vår egen Arbeiderparti-regjering, det hadde vi ikke sett komme! Samarbeidspartnerne i budsjettforhandlingene greide å snu dette i fjor. Vi håper på samme støtte igjen.

Men mest av alt, så hadde det vært fint å få en forsikring fra Arbeiderpartiet selv om at de ser folkehøgskolene som viktige demokratibyggere.

Vi har hørt dem si det, men i disse dager må det også forplikte med en forutsigbar økonomisk garanti.

På forhånd takk!

Mette Haustreis
rektor Vefsn Folkehøgskole Toppen