Toppenprofilen Adrian Snell

Adrian er født i Oslo, oppvokst i Bærum, og sier han har hatt et ganske kjedelig skoleliv på Oslo International School. Han har drevet en del med lyd og lys i ungdomstiden, og har alltid synes at det har vært mer spennende enn fagene på skolen.

Hvorfor og når bestemte du deg for å gå på Toppen?

Jeg fant tidlig ut at jeg var litt skolelei, så jeg bestemte meg for å takke nei på plass til studiene og heller ta et år hvor jeg kunne prøve ut lysdesign, noe jeg virkelig brenner for. Da jeg så rundt på folkehogskole.no ble det fort klart for meg at den skolen med best miljø virket som Vefsn folkehøgskole, så jeg søkte faktisk kun på Lyd-Lys-Scene linja her!

Hvordan er det å være elev her? Er det som du forventet eller har du fått deg noen overraskelser?

Det er helt fantastisk å være elev her på Toppen! Jeg forventet folkehøgskole til å være litt som videregående, bare uten eksamener, men det er det virkelig ikke! En skolehverdag er helt forskjellig, og jeg har fått bevist en gang for alle at man kan lære gjennom praktiske oppgaver, ikke bare bak en skolepult. Når det kommer til overraskelser, var jeg faktisk veldig imponert over hvor mye teknisk utstyr som Toppen har. Det at vi i tillegg får bruke Kulturhusets utstyr til tider, er jo også et stort pluss.

Hva er dine beste opplevelser så langt?

Jeg kommer sent til å glemme da vi knapt hadde vært en måned på skolen, og LLS-teamet ble sendt som bærehjelp til en helt syk Åge Aleksandersen-konsert, som skulle utføres av Trondheim-lyd. Det jeg ikke visste var at Kjell, vår lys-lærer, kjente lydteknikeren til Åge, så to timer før forestilling ble jeg spurt om jeg kunne ta over lysbordet og kjøre lys under oppvarmingsbandet til Åge, imens, han dro og spiste middag. Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs som da jeg sto der og visste at over tusen mennesker sto og forventet et bra show, men det gikk heldigvis bra! Ellers har de fleste produksjoner vi har vært med på dette året skapt veldig gode minner, selv om det har vært mye hardt arbeid.

Hva er det beste med linja/ Toppen?

Det beste med Toppen, bortsett fra en helt utrolig fin beliggenhet, tror jeg må være lærerne. Spesielt Kjell og Hans Jacob, kommer jeg til å savne utrolig mye når skoleåret er slutt, men også resten av personalet, som gjør livet her på Toppen så utrolig fint.

Har du planene klare for neste år?

Njaaaa, har jo søkt igjen til Trondheim da, men det frister jo veldig å bli andreårselev. Spesielt siden flere venner av meg har søkt hit til neste år!

Så gjenstår det å se da…
Vi takker for praten og ønsker denne sprudlende karen all mulig lykke til 🙂

Mine Barnslige Venner

Vefsn Folkehøgskole Toppen

Nå har vi gjort ferdig vår siste store produksjon, ”Mine barnslige venner” som er skrevet av Lars Vik. Stykket hadde urpremiere i Porsgrunn via Fantasifabrikken og Grenland friteater i november i 1993. Produksjonen vår var et samarbeid mellom linjene BAND, LYD LYS SCENE og SKUESPILLER.

Vi på Skuespiller brukte lang tid på å jobbe med manuset og samarbeide med lyd lys scene om scenografien. Vi jobbet i en måneds tid med produksjonen, og forsøkte å gi mest mulig liv til stykket. Scenografien var et samarbeid mellom teater og lyd lys scene, som gjorde en fantastisk jobb. ”Mine barnslige venner” er et teaterstykke som passer for alle aldersgrupper, men siden det er særlig rettet mot barnepublikum så er det litt klovnete av seg. Det var derfor viktig at vi jobbet mye med karakterutvikling og samspill med publikum for å få best mulig uttrykk.

Vi samarbeidet med band linjen om sanger og musikk til karakterer og situasjoner i stykket. Det var noen tekster som allerede var i manus som de satte musikk til, i tillegg til at de lagde omtrent fem sangtekster til stykket. Band var også med som skuespillere for å lage bedre helhet, vise tilknytning til historien og for å være en levende del av stykket. Samarbeidet mellom linjene var veldig vellykket og alle leverte. Sammen lagde vi et solid produkt som ble veldig godt mottatt av publikum i alle aldre.

Tekst: Hanna Dahlstrøm

Toppenprofilen Henriette Yri Tungesvik

Henriette er aktuell med cheerleadinggruppa TOPPERS som skal delta på NM i Larvik til helgen. De er et blandingslag som deltar i klassen Senior Coed Elite, og ligger nå på 7. plass sammenlagt i Norge. Henriette er ivrig trener for laget.

Var det dette som var målet da du dro i gang cheerleading for elevene i høst?

Nei, på ingen måte. Jeg bare savna cheerleadinga og hadde lyst å prøve å få med meg noen for å holde litt på på fritiden. Så tok det litt av. De ble raskt skikkelig gode, og da jeg foreslo at vi kunne melde oss på en konkurranse var de helt med! Så da meldte vi oss inn i Mosjøen Turn og ble en undergruppe der.

Vi er 23 stykker med på laget nå, og i løpet av året har det vært med elever fra alle linjene på skolen. Vi trener 2 timer tirsdag og søndag hver uke. Det var bare jeg som hadde erfaring fra før, men de fleste andre har drevet med fotball eller noe lignende.

Til nå har vi hatt to visninger på skolen, deltatt på juleoppvisningen til turngruppa og så var det deltagelsen på Winter Open der vi gikk videre til NM.

Hvordan har dere klart å komme så langt, tror du?

Gjengen har et fantastisk pågangsmot og de gir aldri opp. Vi har funnet noe nytt og felles som vi liker, og har det veldig moro sammen. Å prøve seg på nye ting girer folka her opp. For eksempel hvis jeg viser dem en film med nye ting så blir de helt «Å – det vil vi også gjøre!»

Det koster jo litt å reise og delta på konkurranser. Hvordan har dere ordna det?

Vi har hatt SPLEIS, stilt på dugnader, samlet flasker og vaska hus. Alle har bidratt med fantastisk innsats, selv med flyers rundt i nabolaget i 20 minusgrader. Så har skolen bidratt med noe og så ble det en liten egenandel til slutt.

Henriette bodde i Hardanger før hun flyttet til Trondheim, og har gått videregående der.

Jeg har tatt Ambulansefag, men følte meg ikke helt klar for å gå rett videre som lærling. Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å fortsette med ambulansefaget, men noe innen akuttmedisin blir det trolig. Jeg liker kombinasjonen med å kunne gi og hjelpe, og jeg liker tanken på unike hverdager, utfordringer og mye variasjon. Og spenningen. Henriette innrømmer å kanskje være litt adrenalinjunkie.. 🙂

Jeg begynte med cheerleading i 8. klasse. Jeg spilte også fotball, men jeg brakk lårbeinet i 9. og etter det ble det vanskelig å komme tilbake. Så da jeg fikk tilbudet om å være trener for Nixies Cheerteam ble det cheerleading som gjaldt.

Hva skal til for å bli en god cheerleader?

Du må ha guts og pågangsmot. Og så må du like å utfordre deg selv og være utenfor komfortsonen. Og så må man selvfølgelig tåle en trøkk. En trening uten blåflekker har vært ei slapp treningsøkt!

Dette er jo stort i USA, men ganske nytt i Norge. Er det noe annerledes med måten det foregår på i Norge?

I Norge er det et større sportsfokus og vi tenker på cheerleadere som idrettsutøvere. Det er slett ingen «blondinesport». Og det er veldig godt miljø, med fair play og støtte på tvers av lagene. Alle heier på alle. Det er også noen forskjeller i regelverket og måten showene settes sammen på. Og det er kanskje litt mer «glam» og fokus på utseende i USA, selv om det de siste årene har blitt tonet litt ned.

Du går jo på linja Skuespiller – film og teater. Hvorfor bestemte du deg for å gå på Toppen?

Det er en litt komisk historie. Lærlingeplass i Haugesund var nesten i boks, men jeg følte meg ennå litt for ung. Jeg og mamma snakket litt om at folkehøgskole var en mulighet, og vips så hadde jeg søkt. Det måtte bli denne linja. Mormor jobbet på Trøndelag Teater og jeg har vokst opp i gangene der. Jeg har kjent litt på pulsen i teatret og fått sett mye av det som ligger bak en produksjon. Brit (linjelærer) ringte meg etter jeg hadde søkt, og så sa jeg plutselig ja uten å egentlig vite hva jeg hadde gjort. Da mamma spurte hvor skolen lå, hadde jeg faktisk ikke peiling. Det gikk litt fort for seg. Men det er det beste valget jeg har tatt!

Hvordan er det å være elev her? Er det som du forventet eller har du fått deg noen overraskelser?

Jeg visste jo absolutt ingen ting om folkehøgskole. Jeg tenkte at det var vanlige fag og at største forskjellen fra vgs var at vi skulle bo på skolen.  Det var litt feil…  🙂 Og jeg har hatt det helt fantastisk her. Jeg har en kronisk sykdom som det ikke bestandig har vært så enkelt med forståelse for. Men her blir jeg oppmuntra og får være meg selv. Folkene er supre. De byr på seg selv og er positive og med på alt. Og samholdet mellom lærere og elever er spesielt godt. Her er det ikke karakterene som definerer deg – og det er supert!

Hva er dine beste opplevelser her så langt?

Studieturen til Stockholm var fantastisk. Først var jeg litt negativ og tenkte at Stockholm var et litt kjedelig reisemål. Men alt var flott og det var en super tur! Og så var turen Live or Let Die som vi hadde i starten skikkelig bra. På tur i villmarka sammen med fremmede. Kastet ut i det alle sammen. Sånn skulle vi hatt mer av! Og linjebytteuke – det var kjempemoro! Det må dere ikke slutte med!

Hva er det beste med linja Skuespiller?

Det er at det er opplest og vedtatt at det å gjøre feil er det beste du kan gjøre! Det er ikke det vi er vant til å høre fra videregående, men her er det normalt og helt greit. Vi får gjort så mye forskjellig og utfordre oss kreativt. Vi har blitt en veldig sammenspleiset gjeng.

Nå er det to måneder igjen. Hva skal du bruke den siste tiden på?

Nå skal jeg gjøre ALT! I helga var jeg på tur med fjellski. Det var helt forferdelig og kjempeartig! Jeg skal bare si ja til alt framover, sånn at jeg får med meg mest mulig før skolen slutter.

Har du planene klar for neste år?

Ehh.. Jeg har sendt søknader og sånn, altså. Men jeg vet ikke helt, det kan ennå komme mye i veien 😉 Jeg må se hva som skjer og så la magen velge. Hvem vet hva jeg har lyst til om noen måneder…

Henriette sjekker klokka og takker for seg. Nå er det ny treningsøkt med TOPPERS og finpuss til helgens NM. Vi ønsker Henriette og resten av laget all mulig lykke til, og må tilføye at vi er veldig stolte av det de har fått til. Veldig, faktisk 😊 Tvi, tvi!

Prosjekt for andre

Her på Toppen prøver vi å gi litt tilbake til samfunnet, derfor samarbeider hele den aktive seksjonen, som består av Idrett ALT, Friluftsliv Lett og Fjellsport og Kajakk, om et prosjekt for andre. Vi arrangerte en aktivitetsdag for menneskene som går på norskundervisning her i byen, og det ble en braksuksess, om vi kan si det selv. 

Dagen startet med ulike poster i Mosjøhallen, hvor deltakerne fikk prøve ulike tradisjonelle 17.mai-leker. Vi hadde blant annet blikkbokskasting, sekkeløp, ringkast og potetløp. Etterfulgt var en lunsj, med servering av vafler, rundstykker, saft og kaffe. I lunsjen var det også loddtrekning med premier som var sponset av Venner av Toppen. Dagen var ikke ferdig etter lunsjen, da var det nye aktiviteter som folk hadde meldt seg på på forhånd. Noen klatret, andre spilte ballspill eller brettspill, og en god gjeng prøvde ski for første gang i sitt liv.

På det ene boret sitter det to damer og prater på godt norsk. Jeg går bort til Mona og Helen, som de heter, som tar meg godt imot og svarer gjerne på spørsmål. De forteller at de er veldig fornøyd med arrangementet Toppen-elevene har stelt i stand, og de skulle gjerne hatt flere slike sammenkomster. En vanlig skolehverdag på norsksundervisningen består av 6 lange skoletimer med norsk, og da er det godt og komme seg litt ut. Mona forteller at hun for 7 år siden, kom til Norge fra Iran, og bor nå hun her i Mosjøen sammen med sin mann og sønn. Hun er overraskende åpen, og forteller at hun selv etter 7 år, ikke har fått oppholdstillatelse her i Norge. Det vil si at hun mangler de aller vanligste rettighetene vi nordmenn tar forgitt. Hun har for eksempel ikke lov til å jobbe, noe som gjør at hun føler seg litt fanget. Altså en ganske annerledes hverdag enn for oss folkehøgskoleelever.

Helen er kurder, og kom til Norge fra Syria for 2 år siden. Hun har tidligere bodd i Russland, men synes likevel det var kaldt å oppleve den nordnorske vinteren første året. Tradisjonslekene hadde hun allerede prøvd på 17. mai, men hadde det artig likevel. Fra hjemlandet har Helen utdanning i administrasjon, men må ta utdanningen på nytt for å få seg jobb her i Norge. Det virker ikke som hun vil ha noe problem med sin utdanning, siden hun var så dreven i norsk allerede etter bare to år.

Nashwa kom fra Sudan for tre og et halvt år siden som familieinnvandrer. Hun bor her i Mosjøen sammen med sin mann og to barn. Barna går i barnehagen, et sted Naswha selv ønsker å jobbe. Hjemme i Sudan jobbet hun i barnehage, men forteller at de der har større fokus på læring enn i Norge. Hun har meldt seg på brettspillaktiviteten, og gleder seg til Ludo. En etter en, kommer det flere og flere venninner inn, som setter seg rundt bordet vårt. På spørsmålet om den største forskjellen mellom Norge og Sudan, svarer Safiya og Wagdan måten vi besøker venner og familie på. De forstår ikke helt hvorfor vi gir beskjed og planlegger når vi drar på besøk til venner. I Sudan er folk velkomne når som helst, både meldt og uanmeldt. Det er også helt vanlig at hele familien, med besteforeldre, foreldre og barn bor sammen under samme tak.  Alle sammen svarer i kor da jeg spør om det beste med Norge, nemlig frihet og natur.

I lunsjen satte vi oss sammen med Maja, Eszter og Kai, som var fra Serbia , Ungarn og Tyskland. Maja har vært i Norge i 1 år, og fulgte etter hennes mann som reiste til landet. En av de største utfordringene hun har møtt er å bli integrert i samfunnet, og ikke minst snakke norsk. Kai var også enig i dette, og de begge savnet flere aktiviteter og inkludering fra miljøet. Heldigvis var denne dagen et friskt pust i bakken, og de fikk alle prøve flere nye ting som de ikke hadde gjort før.

Noen av lærerne ble også med, og de satte alle veldig stor pris på arrangementet som vi ordnet, spesielt siden det er elevene selv som har gjennomført det, og bestemt det aller meste. Det at de viser samfunnsengasjement og integrerer, er kjempe bra, noe alle kunne lære litt av. Arbeidsplasser burde ta inn flere innvandrere, politikerne burde legge mer til rette, og folket generelt kunne vært mer imøtekommende mot våre nye landsmenn.

Da dagen var slutt var alle utslitt, og kunne ta seg en velfortjent pause. Vi har alle lært mye om det å legge til rette, om kultur og ikke minst mennesker.

Vi håper vi får muligheten igjen. Takk! 🙂 

Margit Hågå tar gull

Margit Hågå veldig fornøyd etter fullført sitt første hundekjørerløp!

I helgen som var ble det arrangert hundekjørerløp Herringen Trail i Mosjøen. Lærer Caroline Onarheim på Friluftsliv LETT tok med seg 10 elever  som skulle jobbe frivillig under selve arrangementet. Caroline skulle delta med fire under, men hadde en hund til overs! Linjelærer er ganske spontan, så hun spurte rett før vi kjørte om Margit Håga kunne tenkt seg å delta på snørekjøring med en hund. Margit er ikke vanskelig å be, så hun hentet ski i full fart og vi reise alle sammen bort til Sjåmoen Skistadion i Mosjøen. Like før start fikk Margit en hund med navnet Foss. Rett før start spør Caroline om hvilke erfaringer har du egentlig med hundekjøring?
– Ser ein bort i frå dei rolege skiturane med border collien min heime, har eg absolutt inga erfaring med hundekøyring.

Margit er ei 19 år gammal jente fra Lesja, og går linja Fjellsport og Kajakk New Zealand. Hun er svært aktiv med trening på fritiden og har gått en del langrenn før. Under Herringen Trail hadde hun en beste tid på 39.34 under 10 km snørekjøring. Det var hele 10 minutter før de andre som deltok uker konkurransen!

Hvordan var det å gå langrenn med hund kontra uten?
– I snørekøyring jobbar ein som eit lag, kor ein må samarbeide med hunden for å halde tempoet oppe. Som på vanlege skirenn, er målet i snørekøyring å gå mest mogleg effektivt, men her spel også hunden ei viktig rolle. Eg synes det var fint å vere to, og det var deilig å få litt ekstra drahjelp når det skorta på krefter. Det gav meirsmak!

– I utgangspunktet skulle eg hjelpe til som løypemannskap, men rett før avreise, kom Caroline med ideen om at kunne prøve meg som deltaker. Så plutseleg hadde eg trekkhund, sele og startnummer på brystet, og var klar til å delta i mitt aller første hundeløp – fullstendig utan erfaring. Uvitande om kva eg hadde i vente, kjente eg veldig på nervene før start. Men i det vi starta, gjekk alt av seg sjølv, og vi gunna på gjennom den 10 kilometer lange løypa. Vi fekk litt trøbbel med forbipasseringane, men ellers gjekk det over all forventning. Særleg stas var det å bli heia på av resten av gjengen frå folkehøgskulen.

Hva er oppskriften på å gjøre det så bra som du gjorde?
– Som nokolunde aktiv langrennsløpar, var ihvertfall skigåinga på plass. Men i snørekøyring må ein i tillegg samarbeide med ein firebeint partner, som i mitt tilfelle var ei 14 månader gamal maskin av ein alaska husky, Foss, med ADHD og mager konkurranseerfaring. Eg veit ikkje om eg kan kalle metoda mi som oppskrifta på suksess, for same kor mykje eg brølte til hunden, var dei andre hundene i løypa meir interessante. I etterkant har eg fått vite at eg må bruke ljos pipestemme for å få dyret til å reagere, så det får bli mitt tips.

Takk for at eg fekk moglegheiten til å prøve meg på hundeløp!

Ei oppleving for livet!

Ski, kiting og hundekjøring

Hundekjøring og elever på folkehøgskole i sol og vintersnø

Det har vært en lang periode med strålende sol, bitende kulde og mye snø her i Nord Norge. Klassene på Idrettsseksjonen på Toppen har en del felles turer og aktiviteter og på tirsdag bestemte vi oss for å dra på skitur i vintersola.

En liten skitur som ble litt mer

På Toppen samarbeider de aktive linjene (Fjellsport og Kajakk, Friluftsliv Lett og Idrett ALT) ofte med aktiviteter og turer sammen. Så har det seg sånn at Caroline, lærer på Friluftsliv Lett har blitt helt hekta på hundekjøring. “Hvorfor ikke ta med et par hundespann?”, sier Caroline. Og så er vi i gang. En liten skitur blir fort en skitur med hundekjøring. Og så var det meldt litt vind da. Og hva er vel bedre enn å bruke den vinden til litt kiting?

Skitur, bålkos og sol

Tyve minutter fra skolen ligger et stort friluftsområde vi bruker mye. Perfekt for en fin skitur. Vi la ut i lag, alle tre klassene, noen i hundespann, og noen på ski. Og noen hengende etter hundespann på ski.

Da vi hadde kommet et lite stykke inn i villmarka fant vi et flott område i skogholtet med sol og le inne ved trærne slik at vi kunne ha bål og kos. Men utpå sletta rett ved blåste vinden over et stort åpent område.

Hundekjøring

“Det er ganske fascinerende at hundene gidder! Det er helt enormt med energi i disse Alaska huskiene” sier Ulf etter å ha styrt et hundespann alene for første gang.

“Du så hvordan noen av hundene var helt ville og stod på, med tunga hengende ut på snøen og full kraft i selen. Lederhunden la føringen for hvordan resten av gjengen skulle dra. Og det intense ønsket deres om å få dra sleden – så mye støy og glede i hundespannet  sekundene rett før de drar. Det er helt ubeskrivelig. Så blir snøankeret som holder sleden løftet opp. Hundene får viljen sin, det blir helt stille og det er bare snøen som knirker, vinden som suser mens de stormer innover skogområdene.”

“Som lærer for idrett er det jo litt spesielt å observere, det er mange fellestrekk med en idrettsutøver. De har et enormt driv i å gi alt, det kan sees på som en ordentlig idretssprestasjon.”

Snøkiting

“Nei, jeg har aldri prøvd kiting før. Det så du kanskje?” Sandra på Friluftsliv flirer.

“Det var vanskelig å få med seg beskjedene for hvordan man styrer kiten. Det var vrient i starten, fordi den fikk fort litt stor fart og så ble jeg dratt bortover og rett på trynet. Det var ganske mye krefter. Jeg trodde det var om og gjøre å styre kiten mest mulig. Men skjønte fort at da skapte man mest kraft, hehe.”

“På slutten begynte jeg derimot å få god kontroll. Jeg skjønte forskjellen på venstre og høyre, og at man ikke trengte å styre den så mye. Så da jeg holdt den rolig gikk det mye bedre, og det var ganske lett egentlig. Hjertet pumpa skikkelig da vi holdt på, men jeg er så glad for at jeg fortsatte selv om det var i overkant utfordrende.